Oljekilder blir lagringsplass for klimagasser

De samme oljereservoarene som har gjort nordmenn søkkrike, kan også brukes som oppbevaringsplass for CO2. Men da må vi være sikre på at CO2 -gassen holder seg på plass.

— Olje- og gassindustrien har ikke behøvd å tenke på risikoen for lekkasjer. Når de finner olje, vet de at den har vært i reservoaret i millioner av år, uten å lekke ut. De har fordelen av det historiske tilbakeblikket. Vi som forsker på CO2-lagring, må derimot forholde oss til ulempen ved framtidig usikkerhet. Så vi har interessante utfordringer foran oss, sier Sarah Gasda ved Uni CIPR.

Fossilt brensel krever CO2-håndtering
CO2-lagring er en relativt ny aktivitet ved CIPR, hvor man først og fremst har konsentrert seg om å forske på økt oljeutvinning. Men de hører likevel hjemme under samme tak, mener Gasda, fordi de samme metodene fungerer i begge tilfellene.

— Målsettingene våre er så klart forskjellige, men vi kan gjenbruke petroleumsforskernes ekspertise på hvordan væsker beveger seg i grunnen. Vi må bare justere metodene litt, for å passe vårt formål.

Ideen om å lagre CO2 i grunnen er en konsekvens av at menneskeheten ikke kan fortsette å slippe ut CO2 i stadig økende tempo dersom man vil unngå katastrofale klimaendringer.

Samtidig er fossile brensler en så veletablert energikilde at det er urealistisk å gå bort fra den i nærmeste framtid.

Dermed må man isteden finne en måte å håndtere CO2 -gassen fra produksjon og forbrenning på, og da er det, som Gasda sier, «logisk å legge den tilbake der vi fant den».

Det er plass til å lagre enorme mengder CO2 i Nordsjøen, men det finnes noen praktiske begrensninger. CO2 er lettere enn vann, og vil derfor legge seg på toppen av det vannet som finnes i reservoaret fra før.

Gasda og hennes kolleger leter etter måter å fortrenge vannet på, slik at man kan presse inn mer CO2. Det vil avgjøre hvor mye CO2 det faktisk er plass til i et gitt reservoar.

Forskningen består først og fremst av modellering. For å undersøke om modellkjøringene stemmer overens med virkeligheten, bruker de blant annet data fra Utsira-formasjonen, hvor Statoil allerede i mange år har lagret overskudds-CO2 fra naturgassen som produseres på Sleipner-feltet.

Problemfri lagring ga modellproblem
— Utsira har fungert veldig fint for Statoil, det har ikke medført verken lekkasjer eller andre problemer. Men for oss har det vært vanskelig å simulere hvordan CO2 -en oppfører seg, forteller hun.

Det skyldtes at det tok uventet lang tid før CO2 -en samlet seg på toppen i reservoaret. Det ingen var klar over, var at reservoaret i virkeligheten var oppdelt i flere lag, med barrierer imellom. På veien oppover ble CO2 -en holdt tilbake av disse barrierene, og først etter flere år kunne den finnes igjen øverst i formasjonen.

— Når man ikke vet at disse grenselagene er der, kan man heller ikke lage en modell som vil gi det riktige resultatet. Da kan man spørre: Når ingen visste at dette skulle skje, hvilke andre ting kan det være som vi ikke vet om? Så det som var et perfekt og problemfritt prosjekt fra Statoils side, utviklet seg til et interessant problem for oss.

Til gjengjeld viste modellen seg å være godt egnet til å simulere det som skjedde i hvert enkelt lag. Men det gjenstår å finne ut hvordan de forskjellige lagene kommuniserer med hverandre og utveksler CO2 seg imellom.

Laboratoriet i Nordsjøen
— Norge er i en heldig posisjon når det gjelder forskning på disse mekanismene, for det er store områder i Nordsjøen som er interessante for CO2-lagring, og infrastrukturen er allerede på plass på grunn av oljeutvinningen. Og siden lagringsplassen ligger utenfor kysten, og ikke under husene våre, er det ikke vanskelig å selge til publikum.

Men man må selvfølgelig ta hensyn til fiskeriene, som Norge avhenger av. Her er det en balanse som man må finne, mener hun.

— Men når man injiserer CO2 i en geologisk formasjon som er gjennomhullet av oljebrønner, vil ikke CO2-en da bare komme opp igjen?
— Det er et godt spørsmål. I USA, som jeg kommer fra, finnes det mange gamle oljebrønner som ikke lenger er i bruk, og som nå bare forfaller mens væske lekker opp. Men så lenge vi har oversikt over oljebrønnene og tar hånd om dem, tror vi ikke det er fare for lekkasje, mener hun.

Må vite mer om lekkasjerisiko
Vanligvis plomberes oljebrønnene i Nordsjøen med sement. Dessverre blir CO2 som blandes med vann omgjort til syre som tærer på sementen. Så lenge den bare tæres bort fra undersiden, vil det ta mange tusen år før CO2-en slipper ut, men dersom proppen ikke er helt tett, kan det gå raskere.

— Her hos oss forsker vi ikke på denne problemstillingen, men det er mange andre som gjør det, for man er oppmerksomme på problemet.

Gasda mener CIPRs forskning på CO2-lagring har potensial til å vokse, og det er i gang et arbeid med å bygge et forskningskonsortium med internasjonale partnere.

Nordsjøen brukes som forskningslaboratorium for å undersøke med hvilken sikkerhet vi kan gå ut fra at CO2 som lagres, ikke vil lekke ut igjen.

— Vi trenger å utvikle kunnskap og verktøy for å kunne modellere en eventuell lekkasje. Det handler ikke så mye om å besvare spørsmålet «vil det lekke?», men mer om å besvare «er vi i stand til å finne en eventuell lekkasje?». Vi må vite at overvåkningsteknologien gir oss meningsfull informasjon. På en måte er det upopulært å snakke så mye om lekkasjer, for det er ikke så beroligende. Jeg mener lagringen er trygg. Men vi må være i stand til å si hvor trygg, avslutter Gasda.


5. juni 2013 09:38

Personer involvert