Debattinnlegg av Mai Camilla Munkejord: Gründerflyktninger

Ofte fremstilles flyktningene som en belastning for den norske velferdsstaten. 


Av Hilde Kjerland

Med begrensede norskkunnskaper og etter relativt kort botid i Norge kan imidlertid flyktninger være istand til å starte egen virksomhet.

Når flyktninger etablerer egen bedrift, skaper de en arbeidsplass for seg selv, og noen ganger også for andre. Dessuten kan innvandrerbedrifter være viktige flerkulturelle møteplasser og sentrale integreringsarenaer. 

I mindre lokalsamfunn skaper innvandrerentreprenørene dessuten håp om at det er liv laga her hos oss. 

Det viser min studie av innvandrere som har startet egen virksomhet i Finnmark. 

Hvorvidt flyktninger lykkes med å starte egen virksomhet eller ei, kan delvis forstås i lys av måten de tas imot der de bor. Gründerne selv forteller om betydningen av å bli anerkjent og inkludert, og av noe så enkelt (og for mange nordmenn så vanskelig) som å bli invitert på en kopp kaffe til naboen. 

Flere av dem understreker betydningen av at noen lokalt har hatt troen på dem og har støttet dem i forbindelse med realiseringen av gründerdrømmen.

Enkle grep kan bidra til å gjøre flyktninger til en ressurs heller enn en byrde i nærings- og stedsutvikling i ulike deler av landet. Her kan lokalsamfunnet og kommunale støttefunksjoner spille en avgjørende rolle. 

For å bidra til økt entreprenørskap blant flyktninger bør kommunene: 

l Jobbe på tvers av sektorer, samarbeide bredt med aktører som Innovasjon Norge, Norsk senter for flerkulturell verdiskaping, IMDi, Nav, og så videre. 

l Ta varmt imot flyktningene som bosettes i kommunen gjennom blant annet velkomstarrangement og etterhvert «bli kjent-arrangement». Å bli sett og anerkjent er alfa og omega for å styrke flyktningenes tro på at de kan lykkes med å drive egen virksomhet i Norge. 

l Arrangere entreprenørskapskurs og tilby mentorordninger. 

l Anse entreprenørskap som et familieanliggende. Å starte egen bedrift er ikke en avgjørelse som tas av enkeltmennesker uavhengig av familien. 

l Bidra til å utvikle innvandrernes nettverk. Disse kan være både lokale, nasjonale og transnasjonale, og befinne seg både innenfor og på tvers av etnisk tilhørighet. 

Studien inkluderte bedriftsbesøk og dybdeintervjuer med tilsammen 29 gründere, en del av dem med flyktningbakgrunn. I tillegg intervjuet jeg en del ektefeller og andre partnere som var involvert i driften. Gründerne hadde startet en rekke bedrifter som blant annet brudesalong, bilverksted, arkitektfirma, malerfirma, spa, kafeer, fast food, restauranter og butikker, de drev med massasje og akupunktur og opplevelsesbasert turisme. 

En av dem jeg intervjuet er Paul. Han kom som flyktning fra Afrika for ti år siden og bor i dag på et mindre sted i Finnmark sammen med sin familie. Etter å ha fullført introduksjonskurset ønsket Paul å starte en matbutikk. Det var vanskelig å skaffe det nødvendige startlånet. I ventetiden fikk han jobb i omsorgssektoren. 

Endelig fikk han hjelp fra en kommuneansatt, og et lite startlån kunne innvilges. Butikken var snart en realitet. Paul liker å drive egen virksomhet. For ham handler det om å skape en møteplass mellom flyktningene, andre innvandrere og lokalbefolkningen. Dessuten er han opptatt av å skape trivsel for andre flyktninger i regionen. I tillegg til butikken har han startet en kulturforening, et sangkor og et band. For sin brede innsats har han vunnet kommunens kulturpris. 

Ahmed er annen av entreprenørene jeg intervjuet. Han ble opprinnelig bosatt Oslo kommune da han kom til Norge for ti år siden. Han lærte norsk og fikk arbeid, og tok senere over en innvandrerbutikk. Etter noen år dro han til Finnmark på ferie for å besøke noen venner og prøve elvefiske. Han elsket naturen og kulturen i Finnmark, og møtte dessuten noen som tipset ham om et ledig restaurantlokale. Det gjorde at han bestemte seg for å flytte nordover sammen med sin kone. 

I dag driver de en pizzeria med fem ansatte utenom dem selv. For ham handler det også om å gjøre noe morsomt og meningsfylt. 

Flyktningene trenger ikke bli en belastning for det norske samfunnet. Om vi tilbyr språkopplæring, kulturkunnskap, entreprenørskapskurs og annen utdannelse, og om vi som samfunn evner å ønske dem velkommen, inkludere dem og formidle at vi har troen på dem, kan flyktningene bli en viktig ressurs i den videre steds- og næringsutviklingen i Norge. 

Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 14.11.15

 

Les også kronikken fra Altaposten: Innvandrer-entreprenørskap i nord, av Mai Camilla Munkejord.


16. november 2015 14:52

cp: 2019-09-17 21:16:07