Mye vold i Bergens rusmiljø etter at Nygårdsparken stengte

Voldssituasjonen i rusmiljøet i Bergen har ikke blitt bedre etter at Nygårdsparken stengte, og den nye store russcenen etablerte seg i en tunnel i bydelen Laksevåg.   


Av Andreas R. Graven

Øvre del av Nygårdsparken, ved den såkalte Flagghøyden. Ingrid Lundeberg og Kristian Mjåland, Uni Research Rokkansenteret. (Foto: Andreas R. Graven)


Det viser funn i en ny rapport fra forskerne Ingrid Lundeberg og Kristian Mjåland ved Uni Research Rokkansenteret. De to sosiologene har i nærmere to år undersøkt hva som skjedde etter stengningen av parken 25. august 2014.

– Situasjonen er forverret for de som er igjen, i hovedsak norske stoffbrukere som har et tungt og langvarig rusproblem. Rusmiljøet i Bergen har kanskje blitt litt mindre etter stengningen, andelen utenlandske narkolangere gått ned, det samme gjelder de mer sporadiske, tilsynelatende velfungerende kjøperne. Men totalbildet for de som fremdeles oppholder seg i russcenene må sies å være en forverret situasjon, sier forsker og sosiolog Kristian Mjåland ved Uni Research Rokkansenteret.

Les hele rapporten her

Øvre del av Nygårdsparken var en av Nord-Europas største russcener i flere tiår, og fungerte følgelig som tilholdssted for de fleste i Bergens tunge rusmiljø. Det er ingen tvil om at det var store problemer parken. Og i et forsøk på å stanse utviklingen, samt rehabilitere parken, vedtok det daværende Høyre/Frp/KrF-byrådet å stenge øvre del fysisk med høye gjerder.

Slik ble den store russcenen tømt på dagen. Dette medførte at miljøet måtte flytte på seg, via Vågsbunnen i Bergen sentrum (2015) – og senere til undergangen/tunnelen ved lavterskeltilbudet Straxhuset.

Tunnelen en særlig voldsutsatt plass

Det omfattende forskningsprosjektet er finansiert av Universitetet i Bergen, med dekan Knut Helland ved det samfunnsvitenskapelige fakultet (UiB) som prosjektleder.

I intervjuer Mjåland og Lundeberg har gjort med brukerne, gir disse klart uttrykk for at det nå er mer vold i rusmiljøet.

– Tunnelen ved Straxhuset er utvilsomt en særlig voldsutsatt plass, det er veldig trangt der og mange personer står inneklemt på et lite område. 40 prosent av brukerne i undersøkelsen vår oppgav å ha blitt utsatt for vold den siste måneden, mange av dem i tunnelen. De har ingen mulighet for noen «exit» hvis de trenger det, sier Mjåland.

– Særlig kvinnene som oppholder seg i og området rundt tunnelen, er utsatt. Halvparten av dem som sier de har vært utsatt for vold, har også vært utsatt for voldtekt. Volden var et stort samtaletema blant alle, men den volden som gav status og respekt var alltid mellom menn. Fortellinger om vold blir en del av en maskulin mytologi der voldens kostnad for kvinner blir usynliggjort legger Lundeberg til.

Forskerne anslår at det er rundt 30-50 personer, cirka 1/3  av dem kvinner, som tidvis oppholder seg i tunnelen ved Straxhuset på Damsgård.

– Politiet vil ikke jage rusmisbrukere bort derfra

Forholdene i tunnelen beskriver Mjåland som «forferdelige triste omgivelser».

– Det var veldig krevende å gjøre feltarbeid i den tunnelen, og man kan jo bare forestille hvordan tilværelsen arter seg for brukerne. Det lukter ille av oppkast, det røykes heroin, søppel flyter og det er alltid fuktig. Rett og slett forferdelig triste omgivelser. Det hersker også ofte en rastløs uforløst stemning, fordi folk er på jakt etter stoff - mange er ruset, og driver åpenlys injisering, sier Mjåland.

Tunnelen langt på vei blitt et ubevoktet sted for byens rusmisbrukere, påpeker forskerne. Intervjuene deres med polititjenestemenn viser at lovens lange arm mener de nå har gjort jobben sin ved å flytte miljøet fysisk - og at helsetiltakene nå må ta over.  

– Politiet er i liten grad til stede i tunnelen. De sier at de ikke vil jage rusmisbrukere bort derfra, siden det ikke er noe annet sted å sende dem, forteller Lundeberg.

– Et sprøyterom er etablert 15 meter unna tunnelen, men det er forbeholdt injisering av heroin, sier Mjåland.

Politiets innsats og tilstedeværelse har vært veldig varierende utfra hvor og når vi snakker om, fortsetter Ingrid Lundeberg:

– Det var mye bortvisning i starten - og i Vågsbunnen, der miljøet senere ble sterkt redusert, sier hun. I løpet av året etter parken stengte foretok politiet nesten 1800 bortvisninger. Hun  påpeker at skjønnet politiet brukte varierte og var avhengig av hvem som var på jobb.

– Det var en forskjell på hvordan ulike betjenter håndterte situasjonene. Mange brukere syntes det var urettferdig, trynefaktorjustis, kalte de det. Politiets økte kontrollnivå og bruk av bortvisning skjerpet konflikten mellom brukere og politi. Brukerne opplevde at de ble jaget fra sitt nærmiljø og ble hindret i å bruke bydelens hjelpetilbud. De oppfattet bortvisningene som en stor frihetsberøvelse, som stigmatiserende, de fikk angst eller andre reaksjoner.  sier Lundeberg.

Mange er LAR-brukere

Forskerne har jobbet med parkenprosjektet i siden kort tid etter stengingen i 2014. Mjåland og Lundeberg fra Uni Research Rokkansenteret tok da fatt på sitt arbeid med å forske på miljøet, og på iverksatte tiltak.

De har intervjuet folk i hjelpeapparatet og kontrollapparatet, politiets innsatsgruppe, de som har stått for kontrollen av åpne russcener etter stengningen av parken, over tid. De har fulgt prosessen fra stengningen i august 2014 til juni 2016, og har i denne perioden tilbrakt tid i felten og i de åpne russcenene, snakket med brukere, hjelpeapparat og politiet.

Forskerne har også samlet statistikk knyttet til de ulike tiltakene, som Straxhuset, behandlingsstatistikk, og politiets statistikk over bortvisning, bøtelegging og ransaking.

– Dessuten har vi utført en spørreundersøkelse blant brukerne, og 15 kvalitative intervjuer, samt at fem av disse igjen er fulgt tett over en toårsperiode, opplyser Mjåland.

Mange av de som oppholder seg i tunnelen er LAR-brukere, hvilket innebærer at de er pasienter i legemiddelassistert rehabilitering (LAR).

– Det er et paradoks at de er i en åpen russcene når de samtidig er LAR-brukere. De mottar metadon av legen, men bruker likevel narkotika, så det er et stort sidemisbruk, sier Lundeberg, 

Når de får medisin til helgen, gis den for flere dager – og da er det noen som selger den til andre.

– Det er et lekkasjeproblem. Mange er fattige og trenger penger, slik at å selge på medisinen sin er en inntekt mange oppgir som viktig for å få ting til å gå rundt, sier Mjåland.

Ingrid Lundeberg og Kristian Mjåland, Uni Research Rokkansenteret. (Foto: Andreas R. Graven)

 


23. mai 2017 08:10

Lignende nyheter

Personer involvert

cp: 2017-06-22 18:18:07