Ny bok: Parlamentets natur

Boken tar for seg utviklingen av norsk miljø- og petroleumspolitikk  i årene 1945–2013, og er skrevet av Gisle Andersen.

Boken studerer forholdet mellom natur og samfunn med utgangspunkt i hvordan denne relasjonen er blitt forstått og behandlet av en sentral samfunnsinstitusjon: Stortinget. Basert på innsikter fra nyere pragmatisk sosiologisk teori, særlig Boltanski og Thévenot, analyseres endringer i hvordan «natur» og «miljøet» blir verdsatt og vurdert i stortingsdebatter. Hvordan gjøres natur relevant i slike debatter? Hvordan verdsettes natur når beslutninger skal tas? Hva slags kunnskap er relevant og nødvendig for å ta en beslutning? Hvordan har debattene endret seg siden andre verdenskrig?

Utgangspunktet er analyser av et stort antall stortingsdebatter i perioden 1945–2013. Den historiske analysen gir ny innsikt i hva som på ulike tidspunkt har blitt definert som et miljø- eller forurensingsproblem og hvordan slike prosesser kan studeres. For å forstå fremveksten og utviklingen av miljøpolitikken, er det vesentlig å studere hvordan vitenskapsbasert ekspertise på ulike tidspunkt er blitt sammenvevd med politiske hensyn og mål. Perspektivet gir også grunnlag for å forstå historiske endringer i begrunnelsene for hvorfor natur bør beskyttes. Fra å handle om å verne natur fra mennesker (naturvern), har miljøpolitikken i økende grad handlet om å beskytte menneskenes livsmiljø (miljøvern).

Boken gir også viktige bidrag til forståelsen av dagens miljøpolitikk. Den viser at miljøpolitiske beslutninger som hovedregel er menneskesentrert. Når Stortinget begrunner hvorfor naturmiljøet bør beskyttes, er det som hovedregel med henvisning til naturens nytteverdi for mennesker, ikke fordi naturen har egenverdi. De siste tjue årene har miljøpolitikk i økende grad handlet om å beskytte økologiske systemer. Boken viser at dette skifte for alvor fikk gjennomslag rundt 1990, og at miljøvernparagrafen i Grunnloven (§ 112) kan forstås som en del av dette skiftet. Et nytt grunnprinsipp for verdsetting av natur ble etablert: Det vesentlige er ikke naturens egenverdi, men den funksjonen natursystemer har for mennesker. Det er derfor blitt et viktig prinsipp i norsk naturforvaltning at funksjonene til økosystemet ikke skal påføres uopprettelig skade. Prinsippet åpner likevel for at mange typer bruk og skade på natursystemer kan aksepteres, det vesentlige er at man ikke skader funksjonene til økosystemet. Tilnærmingen legger opp til at økosystemer kan og skal forvaltes gjennom et omfattende måle- og kontrollapparat. Implementeringen og konsekvensene av dette systemet siden 1990 blir utforsket, blant annet ved å studere økosystembasert hav- og petroleumsforvaltning.

Boken viser at denne utviklingen mot en mer økosystembasert miljøpolitikk er problematisk. For det første bør ikke dette betraktes som en politikk for å sikre mindre miljøpåvirkning. Formålet er heller å sikre en optimal grad av miljøpåvirkning. Heller enn en uberørt natur eller økosystemer, legges systemet som er etablert, opp til å sikre en samfunnsmessig optimal utnyttelse av økosystemet og tjenestene fra økosystemet. Det mest problematiske aspektet ved en slik tilnærming er at den baserer seg på urealistisk høye krav til hva slags kunnskap vi kan få om komplekse økosystemsammenhenger.

Lenke til boken (open access).


14. august 2017 10:42

Personer involvert

cp: 2017-11-19 14:16:09