Hedres for sin forskning på kvinnehelse

NKS Sanitetskvinnene deler hvert år ut en kvinnehelseforskningspris til en forsker eller miljø hvor det virkelig har blitt gjort en forskjell for kvinnehelsen. I år går prisen til Kirsti Malterud.


Av Rune Rolvsjord

Kirsti Malterud mottar Kvinnehelseforskningsprisen 2017
Kvinner trenger bedre helsehjelp, mener professor og seniorforsker, Kirsti Malterud, mottaker av Sanitetskvinnenes helseforskningspris for 2017. Tv: Organisasjonsleder, Ellen-Sofie Egeland, Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.). Foto: N.K.S

– Praksis og forskning må gå hånd i hånd slik at helsetjenesten sakte men sikkert kan ta inn over seg det mangfoldet av mennesker og kulturer som skal møtes med respekt og kunnskap, sier Kirsti Malterud som har vært opptatt av kvinners helse i hele sitt yrkesliv.

I sine kriterier legger Sanitetskvinnene vekt både på vitenskapelig produksjon og på formidlingsinnsats. Prisen skal gå til noen som er nasjonalt ledende på sitt fagfelt.

Kirsti Malterud er nå seniorforsker ved Uni Research Helse og professor i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen og er glad for at Sanitetskvinnene på denne måten løfter fram kvinnehelseforskningen.

– Fortsatt er det mye ugjort når det gjelder utvikling av teori og praksis angående kjønn og helse. Det medisinske miljøet trenger kritisk påfyll utenfra og refleksjon innenfra. Det er ikke nok å konstatere at andelen av kvinnelige leger øker. Samtidig skal vi skal ikke glemme at det er mange kvinnelige pasienter som synes de får god hjelp for sine helseplager. Slike erfaringer gir også viktige utviklingsmuligheter, sier Malterud.

Som nyutdannet lege på midten av syttitallet var Malterud aktiv i kvinnebevegelsen og var særlig opptatt av temaer som vold og overgrep og kvinners seksualitet. Hun ble del av Kvinnehelsegeriljaen, en gruppe av 15-20 kvinnelige leger og aktivister fra ulike helseprofesjoner, som samlet seg omkring feministisk fagkritikk.

– Vi skrev kronikker, artikler og bøker og var aktive i offentlig debatt. Vi var skeptiske til medisinens sykeliggjøring av kvinners normale livsfaser, samtidig som vi erfarte at kvinner ofte fikk dårlig helsehjelp når de ble syke, forteller Malterud.

Selv om få av medlemmene i kvinnehelsegeriljaen faktisk var forskere på den tiden etablerte de et nettverk for medisinsk kvinneforskning. Der møttes nordiske kolleger til konferanser og faglig samarbeid.

Etter hvert gikk mange også inn i akademisk virksomhet på profesjonelt nivå.

– Hanne Haavind, som nå er professor emerita i psykologi spilte en viktig rolle i dette da hun inviterte til et flerfaglig kvinneforskningsnettverk - "Kvinners utviklingsmuligheter" - som ble utgangspunkt for mange doktorgrader.

Motivasjon for sitt engasjement for kvinnehelseforskning har Malterud først og fremst funnet i møte med pasienter. Som fastlege har hun møtt mange kvinnelige pasienter med helseplager som ikke så lett lar seg forklare medisinsk.

– Medisinsk uforklarte helseplager kjennetegnes av subjektive symptomer uten objektive funn og tilstanden stemmer lite overens med det som er beskrevet i lærebøkene. Pasientene fikk ofte dårlig hjelp og legene var frustrerte.

Malterud så at det var viktig løfte frem disse kvinnenes erfaringer og kunnskap og slik bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget. I 1990 leverte hun doktoravhandlingen "Allmennpraktikerens møte med kvinnelige pasienter." Der presenterer hun en metode som skal hjelpe legen til å utnytte kvinnelige pasienters kunnskap og erfaringer bedre.

Medisinsk uforklarte helseplager var et forskningsfelt som utfordret teori og praksis, der kjønn og makt sto sentralt og der kunnskapsgrunnlaget var mangelfullt.

– Samtidig var det stor offentlig interesse for problemstillingene, selv om det medisinske miljøet ofte avviste problemstillingene med påstanden "Dette er ikke noe problem - vi behandler menn og kvinner likt". Faglige allianser i flerfaglige miljøer, på tvers av landegrensene, var en viktig motvekt til dette.

I 1992 ble Malterud Norges første kvinnelige professor i allmennmedisin, en stilling hun kombinerte med halvtids klinisk praksis. Dette ga muligheter for undervisning, videreføring av egen forskning om kvinners helseplager og veiledning av doktorgradskandidater.

Arbeidet med doktoravhandlingen er et eksempel på hvordan kvinneforskningens problemstillinger kunne åpne opp for utvikling av nye metoder og teorier.

– For min del ledet dette til en livslang faglig interesse for kvalitative forskningsmetoder, som jeg etter beste evne har forsøkt å gjøre kjent og anerkjent i medisinsk og helsefaglig forskning gjennom undervisning, lærebøker og egne forskningsbidrag, forteller Malterud.

Fra 1994-2001 var Malterud professor II ved Senter for kvinneforskning ved Universitetet i Oslo. Der ble hun oppmuntret til å etablere forskernettverk.  I nettverkene "Symptomer som kunnskapskilde" og "Sårbarhet som styrke" kunne forskerne dele erfaringer og kompetanse og bidra til kunnskapsutvikling og endring. Fra disse samarbeidsarenaene kom det mange vitenskapelige artikler, doktorgrader og også vedvarende samarbeid og vennskap.

– Kjønnsperspektiver sto sentralt, men også ressursperspektiver. Vi ville bidra til å motvirke elendighetstenkning og offeridentiteter, samtidig som vi fastholdt en forståelse av at ikke alle kvinner har like muligheter til å påvirke sin egen situasjon.

Med årene er kjønn blitt en mindre sentral dimensjon i Malterud sin forskning, samtidig som den røde tematiske tråden er sterk og tydelig.

– Min interesse for de medisinsk uforklarte helseplagene som marginaliserte diagnoser førte meg videre til forskning om ulike sårbare grupper i møte med helsetjenesten, med prosjekter om blant annet fedme, rus, sykefravær og alvorlig sykdom. Seksualitet kom også etterhvert tilbake på min agenda.

De siste årene har Malterud veiledet og deltatt i en rekke prosjekter om levekår og helse blant lesbiske, bifile og homofile i Norge.


4. november 2017 18:53

Personer involvert

cp: 2017-11-24 13:15:29