Eldres fortellinger vitner om manglende sosial omsorg

En hjemmesykepleier gir medisiner, men går raskt videre. Mange eldre har udekkede sosiale omsorgsbehov i dagens kommunale hjemmetjenester, viser ny rapport.


Av Andreas R. Graven

Det er nesten ikke vedtak i kommunene på sosial omsorg, på å snakke med de eldre, ta en kopp kaffe og høre hva de har behov for, sier forsker Mai Camilla Munkejord. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)


Ansatte i kommunale hjemmetjenester vurderer sine arbeidsoppgaver først og fremst som helsefaglig, og dels som praktisk omsorgsarbeid. Hvorvidt sosial omsorg gis ut over dette til brukere som har behov det, kan dermed være helt tilfeldig, ifølge rapporten.

– Vi viser at eldres sosiale behov ikke alltid ivaretas godt nok, og at sosial omsorg på mange måter utgjør en blind flekk i dagens norske hjemmebaserte eldreomsorg. Ved mangelfull sosial omsorg risikerer vi at unødig mange eldre må leve i isolasjon og ensomhet, noe som i sin tur øker faren for både svekket fysisk og psykisk helse, sier seniorforsker Mai Camilla Munkejord i Uni Research.

Ifølge befolkningsframskrivinger fra Statistisk Sentralbyrå (SSB 2017) kommer antall personer i Norge over 67 år til å stige opp mot 21 prosent frem til 2050. Særlig gruppen av personer over 90 år vil øke.

Eldres livskvalitet

Munkejord påpeker at i mange europeiske land, som Sverige og England, har en satsing på eldres livskvalitet og verdighet ført til at eldreomsorgen i langt større grad er blitt et sosialfaglig anliggende enn hva tilfellet er her i landet.

– i Norge er vi stort sett gode til å indentifisere og gjøre vedtak på ren helsefaglig omsorg, som sårbehandling, oppfølging etter operasjoner og ved akutt sykdom og medisinering. Vi er også relativt gode på praktisk bistand, for eksempel til å stå opp og legge seg, dusjing, tannpuss eller bleieskift, samt renhold. Men det er nesten ikke vedtak i kommunene på sosial omsorg, på å snakke med de eldre, ta en kopp kaffe og høre hva de har behov for, sier Munkejord.

Det finnes en del gode dagsentertilbud, og støttekontakter brukes i noen grad for eldre som trenger det, påpeker forskeren.

– Men utover det har de eldre sjelden vedtak på at hjemmesykepleien eller hjemmehjelpen skal ta seg tid til en prat over en kopp kaffe og/eller bidra til å koble den eldre opp mot sosiale møteplasser i regi av frivillig sektor dersom det skulle være behov for det, sier hun.
 

Mai Camilla Munkejord. (Foto: Andreas R. Graven) 


Munkejord har ledet arbeidet med den nye rapporten. Den baserer seg på funn fra studien Ageing at Home: Innovation in Elderly Care in Rural parts of Northern Norway, som ledes fra UiT Norges arktiske universitet, der Munkejord har en bistilling.

Munkejord mener at helsefagutdanningene nå burde ha en ny diskusjon om hva som er god eldreomsorg og hvilke tjenester som bør tilbys.

– Kommunepolitikerne burde også se nærmere på hvilke tjenester som tilbys, hvordan de organiseres, og hvordan man på ulike måter kan bidra til mer samarbeid opp mot frivillig sektor. Kommunale hjemmetjenester burde i større grad vektlegge viktigheten av sosialt fellesskap og sosial omgang som viktige trivselsskapende elementer i hverdagen til eldre.

– Relasjoner er viktig også for eldre mennesker, og det er ikke lett å fange opp endringer i tilstanden til en person hvis det hele tiden er slik at det er et utall pleiere (som i noen kommuner dertil rullerer mellom de ulike rutene) som stikker innom den eldre. Kontinuitet i relasjonen pleier-bruker er viktig, sier Munkejord. 

Tid til overs? 

Hun sier at mangelen på vedtak i kommunene på at sosial omsorg skal praktiseres av hjemmetjenesten, gjør at 
graden av sosial omsorg avhengig av om den enkelte hjemmesykepleier har litt tid til overs eller selv definerer sosial omsorg som en etisk forpliktelse.

– I så måte vil det også være nyttig at man diskuterer hva som er hjemmetjenestenes arbeidsmandat blant de ansatte i både hjemmesykepleien og i hjemmetjenesten. Et viktig lyspunkt vi kan fremheve er at stoppeklokkeregimet ikke ser ut til å ha nådd spredtbygde kommuner som Tana og Steigen. Her tar det den tiden det tar å kjøre fra bruker A til bruker B.

– Lange kjøreavstander kan være slitsomt for de ansatte, men ser samtidig ut til å skape et visst rom for å kunne bruke faglig skjønn i møte med den enkelte bruker. En del ansatte så ut til å strekke seg svært langt for ikke bare å imøtekomme de vedtaksbaserte omsorgsbehovene til den enkelte brukeren, men også de situasjonsavhengige omsorgsbehovene som kunne variere fra besøk til besøk, sier Munkejord.

Hun har med seg forskerkollegene Helga Eggebø ved Nordlandsforskning (tidligere i KUN)  og Walter Schönfelder fra UiT, Norges Arktiske Universitet på rapporten, som har tittelen Hvordan ivaretas den sosiale omsorgen? En studie av brukeres, pårørendes og ansattes erfaringer med hjemmebasert eldreomsorg.
 

Munkejord og kolleger har en del forslag i rapporten til hvordan den sosiale omsorgen kan utøves på en bedre måte av kommunale hjemmetjenester i Norge. (Foto: Andreas R. Graven)


Rapporten belyser utfordringer og muligheter i dagens hjemmebaserte eldreomsorg med særlig vekt på hvordan sosial omsorg ivaretas.

Les hele rapporten her.

Datagrunnlaget er intervjuer utført i kommunene Tana og Steigen med eldre brukere, ansatte og ledere i den kommunale hjemmetjenesten, pårørende og representanter fra frivillig sektor.

I alt intervjues 20 eldre omsorgsmottakere, 11 pårørende, 11 ansatte, 11 representanter fra frivillig sektor og 5 ledere fra den kommunale hjemmetjenesten i de to undersøkelseskommunene.

Fortellingene

De eldres fortellinger flytter seg raskt fra å handle om det praktiske og medisinske tilbudet, til hva er de opptatt av, hvordan de har det.

Et vanlig svar på spørsmålet om informantene fikk hjelpen de trengte, er utsagn som «Æ har ingenting å klag på!», eller «Jeg har det så fint at». Jeg kan ikke klage på noe!», skriver forskerne i rapporten.

–Dette var ofte det første svaret vi fikk på spørsmål hvorvidt de fikk hjelpen de trengte, forklarer Munkejord.

Men: I andre fortellinger får utsagn om at man ikke har noe å klage på etter hvert en annen betydning.

Utsagnet blir etterfulgt av et «men», og at de eldre ikke nødvendigvis får dekket sine behov.

«Gerd» er en av informantene forskerne trekker fram. Hun har store giktsmerter i hendene. Hun gjentok flere ganger i intervjuet at hun gjerne skulle hatt hjelp til å få tatt unna oppvasken, og flere andre informanter etterlyste mer praktisk hjelp i hverdagen.

Men vel så sentralt var fortellinger om udekkede sosiale behov. Flere fortalte at de følte seg ensomme og isolerte, og at de gjerne skulle kommet seg mer ut og truffet folk.

«Gerd» sier:

«Når de er her for å vaske meg og kle på meg strømpene, så sier jeg at jeg skulle vært [i bygden]... Men de svarer meg ikke på sånt. Nei, de skal bare vaske meg, så det er bare å holde seg hjemme. Nei, de sier at det koster penger, ja det koster penger for dem òg.»

En tredje betydning av utsagnet om at man ikke har noe å klage på, er at informantene ikke har noe å klage på relativt sett, sammenliknet med andre. Altså: Jeg har ikke noe å klage på, mange har det verre.

 «Selv om jeg har smerter og det river og renner i kroppen, så klarer jeg å prate med folk!»

Verdier i endring

En siste sammenlikning er at de eldre velger ikke å klage når de tenker på hvordan hverdagslivet var i tidligere tider.

«Anna» sier:

«Det kan ikke bli bedre. Så lenge vi får ha det bra og slippe krig. Det er så godt ordnet nå. Vi har ikke noe å klage på. Vi får penger hver måned, og uten at vi gjør noe for det! (ler)». ‘

– Et høyst betimelig spørsmål er jo om de verdier som «Anna» sin generasjon representerer vil endre seg når generasjoner som er mer vant til å kreve sin rett, trenger kommunale omsorgstjenester, sier Munkejord.

Hun mener det er viktig å merke seg at flere av de eldre de intervjuet fikk svært mye hjelp fra pårørende.

– Uten pårørendes innsats hadde nok mange eldre ikke kunnet bo hjemme så lange som de gjør, noe en del av dem, men langt fra alle, ga uttrykke for at var viktig for dem, sier Munkejord. 

I de to undersøkte kommunene Steigen og Tana handlet lite av de ansattes mandat om dekke sosiale behov.

– Det var lite fokus på å ta en prat med den eldre, men også når det gjaldt å opplyse om eller koble de eldre til tjenester og tilbud ute, som besøksvenner og sosiale arrangementer. Noen av de hjemmesykepleierne vi intervjuet sier at andre burde ta seg av den sosiale omsorgen, noen sa at de skulle hatt mer tid, mens noen ga sosial omsorg, av for eksempel etiske/moralske begrunnelser, selv om tidspresset var stort, sier Munkejord.

Forslag til bedre sosial omsorg

Munkejord og kolleger har en del forslag i rapporten til hvordan den sosiale omsorgen kan utøves på en bedre måte av kommunale hjemmetjenester i Norge, altså av hjemmesykepleierne når de kommer hjem til de eldre.

– Rapporten peker på en lite utviklet bevissthet om at hjemmesykepleien skal ivareta sosiale behov, nesten ingen av de eldre hadde heller søkt om tjenester. Kommunene må ha fokus på ivaretakelsen av sosial omsorg, og hvordan de kan koble brukere og pleiere, og i det minste opprette en primærkontakt for den eldre som kjenner behovene, sier Munkejord.

Hun mener at samarbeid mellom kommunale tjenester og tilbud i frivillig sektor må bli bedre. I dag er det for lite info om tilbudene, og ansvaret også for en slik kobling skal være hos det kommunale, påpeker professoren.

– Dagens generasjon av pleietrengende eldre har ikke tradisjon for at de skal ivaretas av andre, slik at ting må inn i vedtak. Og så er det viktig med en relasjonell kontinuitet i tjenesten, at det ikke er forskjellig personell som kommer til de eldre hver gang, at de eldre kan knytte seg litt til personer, sier Munkejord.

Den nye rapporten er finansiert av Regionalt Forskingsfond Nord med 3 millioner kroner for perioden 2016–2018. I tillegg har UiT og KUN (Steigen) bidratt med egeninnsats i form forskningstid inn i prosjektet.


7. november 2017 10:23